På jobb for fellesskapet

Inne i den enorme hallen hvor sorteringsanlegget ligger, durer maskinene uavbrutt. Hver time kommer 8 tonn avfall inn til Remiks

På Remiks sitt sorteringsanlegg leveres avfallet til alle husstander i Tromsø og Karlsøy kommune. Anlegget driftes av en trio som gjennom årene har utviklet en helt unik kompetanse, og et samhold som gjør selv de mest krevende arbeidsdagene lystbetont.

Forfatter og foto : Hallvar Agersborg, Amedia Innholdsbyrå

Inne i den enorme hallen hvor sorteringsanlegget ligger, durer maskinene uavbrutt. Avfallsposer velter inn fra lastebilene, transportbåndet beveger seg kontinuerlig, mens hvite, fargerike og prikkede poser glir inn i systemet på vei til å bli optisk sortert etter innhold.

Lukten av avfall er dominerende, men også dunst av maskinolje og hardt arbeid – en påminnelse om at dette er stedet der restene fra hverdagen i Tromsø og Karlsøy kommune får nytt liv.

Midt i alt dette, mellom støy og bevegelse, jobber de ansatte som gjør byens avfall om til ressurser for fellesskapet.

Kaare Fiskelæ (66), Steinar Mellem Arnesen (55) og Ravn Karlsen (32) har til sammen over 70 års erfaring i Remiks. Det er mer enn et helt arbeidsliv.

– Hva er det som gjør at dere blir i Remiks år etter år?

– Det går jo på trivsel, med kollegaer og arbeidsoppgavene, svarer Kaare.

– Yrkesstolthet, vil jeg jo påstå, skyter Steinar inn, til bekreftende nikk fra kollegaene.

– Det er jo folkene du liker. Det er ikke fordi du liker søppel så godt at du jobber her, smiler Kaare lurt og fortsetter:

– Du kjenner jo «duften» med det samme du åpner porten og kommer inn hit. Som å komme inn i et fjøs, sier han – og før setningen er ferdig, bryter trioen ut i latter.

Det er tydelig at humor og godt humør er to viktige ingredienser i arbeidshverdagen på Remiks.

En kilde til opplysning

Over alt i sorteringsanlegget går trapper og metallganger som leder til skannere og sorteringsmaskiner, der teknologien bestemmer hvor hver avfallspose skal sendes.

Selv om et knippe andre byer har tilsvarende løsninger, har Tromsø og Remiks hele tiden vært blant de som går foran i utviklingen av optisk avfallsortering.

Dette har ført til oppmerksomhet fra hele verden.

Hvert år tar Kaare, Steinar og Ravn imot besøkende fra inn-og utland for å gi et innblikk i nøkkelen til Remiks sin sorteringssuksess. Systemet har vært i drift siden 2007.

– De kommer hit for å lære. Vi har hele tiden ligget lengst fremme i utviklingen, sier Steinar.

Men det er ikke bare anlegget som får oppmerksomhet – ferdighetene til Kaare, Steinar og Ravn har blitt beskrevet som ledende på landsbasis. Tilbakemeldingene teamet får fra bransjekollegaer er tydelige:

– De synes vi er unike. Fordi vi gjør alt. Fra å løse tekniske utfordringer og vaktoppgaver, til å vaske hele anlegget. For å si det helt enkelt: Det er ingen som kan anlegget bedre enn oss. Men vi har samtidig de dagene der det er tett rørstokk og vi står og måker flytende gjørme, fortsetter Steinar.

Kombinasjonen av teknisk kompetanse, praktisk evne og viljen til å ta i et tak, gjør at anlegget kontinuerlig holdes i drift – og at innbyggerne i Tromsø og Karlsøy kan stole på at avfallet håndteres og ikke flyter over i gatene.

– Ting som må gjøres, er det vi tre som må gjøre. Uansett om det er «drittarbeid» eller litt finere arbeid, så er det ingen som gjør jobben for oss, understreker Kaare.

Utdanner «søppelpoliti»

Ved å besøke sorteringsanlegget, kan man i praksis se viktigheten av sortering og at avfallet blir til ressurser. Derfor brukes arbeidet til Kaare, Steinar og Ravin i undervisning – barnehager og skoleklasser blir invitert inn for å lære om sortering.

– Det gleder meg at den yngre generasjon tar ansvar. Jeg kaller dem for «søppelpolitiet». Det er jo de som tar oss i ørene hvis noe har blitt sortert feil på hjemmebane, sier Steinar.

– Vi fra den eldre generasjon var jo vant til å hive alt i en sekk og ferdig med det. Mange av oss blir jo aldri flink til å sortere, humrer Kaare.

– Nei, det skal skylles, og brettes og tørkes, kommenter Ravn med en ertende tone.

På skjermene i kontrollrommet flimrer bilder fra transportbåndene, mens kollegaene følger prosessen og sikrer at alt går som det skal.

Her er det tydelig at restavfall er det som dominerer avfallsmengden.

– Det er åpenbart at vi har en vei å gå, når over 60 prosent av innholdet i restavfallet egentlig kan gjenvinnes. Det handler ikke nødvendigvis om dårlige holdninger, men at folk glemmer, reflekterer Steinar.

– Og i studentbyen Tromsø, med 10 000 studenter som er vant til andre sorteringssystemer, så handler det jo om uvitenhet. Mange andre steder i Norge begynte først med matavfall i fjor, legger Kaare til.

De peker også på at Tromsø er en internasjonal by, med mange tilflyttere. Og at rutiner og holdninger må overføres til alle som kaster avfall gjennom året.

Humor og hardt arbeid

Høyt under taket i anlegget, med utsikt over hele hallen, ligger kontrollrommet. For å komme inn må du gjennom en tung dør som minner om en luftsluse – en klar markering av skillet mellom maskinbråket der ute og roen her inne.

Inne i rommet er luften overraskende ren, uten den kraftige «duften» av fjøs, som Kaare kaller det.

– Her har vi det godt, og vi har endelig kriga oss til en ordentlig kaffemaskin, sier Steinar muntert.

Latteren sitter løst, tonen mellom de tre kollegaene er jovial og kameratslig. Samtidig skinner det gjennom et tydelig fokus på å gjøre jobben skikkelig – de har et stort og viktig ansvar.

– Vi tre, vi styrer oss sjøl, slår Steinar fast.

Trioen har vist seg verdig all tilliten de får fra ledelsen

– For å klappe oss sjøl på skuldra, kan vi si at vi har veldig lite nedetid. Vi går ikke hjem før alt er i orden, forteller kollegaene.

De forteller om en svikt i systemet som tok 27 timer å reparere.

– Da fikk vi såvidt svingt hjemmom for noen timer søvn, og så var det tilbake, husker Kaare.

– Utenom slike hendelser er det ikke så mye overtid, sier Ravn.

– Fordi vi er så flink, bryter Steinar inn med glimt i øyet, til latter fra de andre.

Familien på jobb

Nå er 67-åringen Kaare er inne i sitt siste år som yrkesaktiv. 30 av disse har han tilbragt i Remiks sin tjeneste.

– Vi skulle helst hatt han til han blir et par og 80, sier Ravn.

– Ja, for vi er ikke ferdig med han, smiler Steinar.

Faktisk møttes Kaare og Steinar tilbake på 80-tallet, men i en helt annen setting enn avfallshåndtering.

– Kaare stoppa meg fra å komme inn på Jonas på 80-tallet da det var pizza og diskotek, før de skifta navn til Yonas. Han var bodybuilder og dørvakt, jeg hadde ikke sjans, ler Steinar.

Selv begynte Steinar på avfallsbil i februar 1997 – en vinter som har festet seg i minnet til tromsøværinger som er gamle nok til å ha opplevd den.

– Jeg fikk ildåpen min da. Jeg hadde lyst å slutte etter dag to. Jeg løftet 20 tonn på en dag, det var så tungt i kroppen, erindrer Steinar lattermildt.

Ravn, som har færrest år på baken i Remiks, nærmer seg 13 år i bedriften. Sammen er de kulturbærere i organisasjonen.

– Hvilket samhold får man av å jobbe i en så tett, liten gruppe?

– Vi blir jo som en familie, sier Steinar ettertenksomt.

– Selvfølgelig blir det jo diskusjoner og uenigheter også, og det vil det bestandig være, fortsetter Kaare.

– Har ikke søsken det, da?, spør Steinar, og igjen fylles kontrollrommet av latter.